... ei forteljing om kvardagskreativitet og sånn...



torsdag 14. januar 2010

Iskunst og ein liten dæsj funderingar

Ungane har vore kreative.
Princess syntes det var på sin plass med skjell i isen,
vi ventar tross alt på vår og sommar!


I går fekk eg ein gledeleg, skummel og overraskande telefon.
Det har satt i gong tankar om kven og kva eg er.


Eg har vore sjukmeld i eit år og har søkt om tidsbegrensa uførestønad.
Dette har vore voldsomt tungt for meg,
for eg vil so gjerne fungere, men det nyttar ikkje.
Eg har prøvd i 20 år og no sei kroppen stopp.


Økonomien blir vesentleg dårlegare
og følelsen av å vere "ei byrde" i samfunnet ligg der.


Men eg har ikkje tenkt å legge meg ned å grine for det.
Eg veit at eg er flink til det eg kan.
Eg veit at eg kjem meg på beina igjen etterkvart, berre eg tek tida til hjelp.
Kanskje blei ikkje livet slik eg hadde trudd at det skulle bli,
men eg har dusinvis av ting å vere glad for!
Kunsten er å glede seg over det ein har, og ikkje det ein kunne ha hatt.
Eg har blitt ganske flink til det, om eg får seie det sjølv:)

Meir om den hemmelege telefonen om nokre dagar;)

6 kommentarer:

  1. Å, jeg er spent på å høre om den telefonen...Synes det er synd at du er syk!!!

    SvarSlett
  2. Stiller meg bak det du sier om viktigheten i å glede seg over det man har og ikke det man ikke har. Så spennende med den hemmelige telefon:)
    Fine isskulpturer. Å ha skjell i var en ny idé :) Ha en fin kveld!

    SvarSlett
  3. Hei hei, tusen takk for en utrolig hyggelig kommentar på bloggen min. Jeg blir så glad, jeg! :-)

    Tusen takk for et åpent og personlig innlegg. Jeg er så enig så enig i viktigheten av å være glad for det man har. Veldig leit å lese at du er syk.
    Veldig spennende med den telefonen da, særlig for verdens mest nysgjerrige person (les: meg)

    Takk for at du delte, jeg ønsker deg en fin kveld videre :-)

    SvarSlett
  4. Aaaa du må ikke holde oss sånn på pinebenken...
    Men godt at du ikke griner. Ting blir ikke alltid som en tror, og en ting som man tror nesten er verdens undergang, kan vise seg å være en velsignelse senere.
    Her sitter jeg med mann og to deilige barn, istedefor å være singel styrmann på cruise i karribien (kanskje Haiti???)
    Gleder meg til å høre om telefonen..
    Klem
    Linda;o)

    SvarSlett
  5. Jeg kjenner meg igjen her ja.... Godt at du kan se fremover, det er en flott egenskap og ikke så lett som det høres ut til. Det er så viktig å være glad for de små tingene i livet, selv om det ikke altid blir slik som man tenkte.

    Stå på! Stor oppmuntringsklem fra meg ;)

    SvarSlett

Kommentarar blir verdsatt:)